Denne tittelen hadde vært så mye bedre på nynorsk.

På en eller annen måte klarte jeg meg igjennom treningen i dag. Jeg vet ikke hvordan. Etter en liten stund så jeg dobbelt, gikk jeg sidelengs, gikk jeg saaakte. Jeg er sikker på at de andre stakkarene trodde det var noe alvorlig galt med meg (og det er det jo. Jeg er jo faktisk alvorlig syk) der jeg hanglet i garderoben på slutten av min treningsdag. Men nei, de merket sikkert ingenting. Ingen av de jeg snakket med sa noe ihvertfall. Og jeg sier ikke noe. Det er fint å ha en plass å være der ingen tenker på deg som syk hele tiden. En plass der man er frisk for omverdenen. Selv om du ikke er det.

Jeg tror det var kaffen. Eller, mangelen på kaffe, som gjorde det. Jeg sover alltid i en time eller to, og drikker en kopp kaffe før jeg drar for å trene. I dag glemte jeg kaffen. Det var sikkert det. Kaffe hjelper litt på energinivået, tydeligvis. For i dag var jeg helt død. Jeg bare satt der og ønsket at det skulle komme en ambulanse å hente meg. Det høres helt sykt ut, men du kommer til å forstå det når du en gang sitter der selv, uten noen energi igjen i kroppen, i visshet om at du må skifte klær, at du må forholde deg til lyder du ikke klarer å forholde deg til, at du har en time ekstra å slå ihjel før du kan dra noen plass. Hver minste ting er et helvete. Og det er trapper der. Mange trapper i helvete.

Men nå går det greit. Jeg ser fortsatt i skurrete pixelerte små firkanter, jeg er sliten, jeg skal til legen i morgen tidlig. Man må det, til legen, for oppfølging, selv om man ikke trenger det. Altså, både jeg og legen vet at jeg er syk, at jeg kommer til å være det en stund, at legetimen i morgen bare er der fordi.. jeg vet ikke. Man må vel ha det for å kunne få hjelp fra kommunen og greier. Men jeg har vært inn og ut hos legen siden jeg var tretten år gammel, og nå er jeg lei. Jeg vil ha et eget lite liv, et selvstendig et, som ikke krever at jeg må til legen for å konstantere at jeg fortsatt er syk. Dessuten har sikkert en annen syk person bedre nytte av den legetimen enn det jeg har. Jeg har det bedre hvis jeg kan være her hjemme å sove på meg den lille energien jeg har krav på.

Hm, nei. Ja. Gleder meg til sommeren. Er så mye snø ute nå. Jeg liker verden når den er grønn og kortklippet.

Når jeg blir stor vil jeg være super!

Jeg sitter her og ser på heroes, en tv-serie om mennesker med superkrefter. Det har jeg alltid hatt lyst på. Paranormale (paranormal betyr “ut over det normale“) evner. Jeg har drømt om å kunne fly siden jeg var liten. Det var de drømmene som man ikke helt vil våkne opp fra, vet du, men samtidig de som gjorde dagene så mye bedre. Nå vurderer jeg hva som hadde vært kulest (yup, I said it. Kulest!) av teleportering og superrask løping. Sjooom, liksom. Det beste for en i min situasjon ville vel ha vært å ha masse, masse energi (jeg holdt på å skrive kanel i stedet for energi, så litt konsentrasjon hadde nok ikke vært så dumt det heller.)

Men så tenker jeg, som jeg har tenkt på før; hvem kan definere normalen?

Jeg er forresten hjemme igjen nå. Jeg har vært dårlig i helgen. Måtte forholde meg til for mange mennesker og lyder på en gang, så hodepinen har vært på topp hvert bidige sekund. Jeg har vært kvalm og svimmel også, men hodepinen var verre. Ja, nei. Jeg klager ikke. Den har gått bort nå. Mesteparten av den ihvertfall. Jeg har sovet mye i dag og i går. Eller, tja, jeg går automatisk mot senga hvis jeg blir for dårlig, også stuper jeg bare i den og sovner. Det er mangelen på energi som melder sin ankomst. Da noen vekket meg for en eller annen grunn, så klarte jeg så vidt å løfte armene, hendene og fingrene. Jeg lå stille i noen minutter, mens jeg funderte på om jeg kunne ligge der resten av dagen, eller om behovet for mat var større. Bestemte meg for det siste.

Ja, nei (det er et allsidig uttrykk), jeg må vel tilbake til tv-seeing igjen. Ser deg forhåpentligvis senere, hvis du vil :) Natta!

Borte bra, hjemme best

Hej hej hallå. :) Haha, neida. Det er bare meg igjen, stikker innom for å si god helg. Skal bort i morgen, kommer hjem på søndagsettermiddag en gang. Tja, nei. Jeg liker meg aller best hjemme, så lenge jeg slipper å være alene. Pakking er nok noe av det verste jeg vet. Blæ! Først må man pakke ned, så må man pakke det opp, så må man pakke det ned og så må man pokker ta pakke opp igjen. Det er sikkert derfor jeg trives best hjemme. Dessuten har jeg masse nye filmer på både blu-ray og dvd som jeg vil se.

Hm.. er sliten i dag. Vet ikke en gang hva jeg skriver. Eller hva jeg tenker. Pff.

Vel, god helg. :)

Her er et bilde av meg. Jeg er en helt. Dette er min superheltdress.

Psst; ikke si det til noen.

Childhood memories remembers me

Hei. Jeg har vondt i hodet. Det er intenst. Over høyre øye, bare på den ene siden av hodet, rundt der øyet sitter. Nå flyttet det seg nettopp til kjeven. Det er ganske plagsomt. Før hadde jeg hodepine hele tiden, hver time, hver dag. Jeg skjønner ikke hvordan jeg holdt ut. Å ha kronisk vondt er jammen meg ikke noe å kimse av. Det er ikke å ikke ha kronisk vondt heller. Man skal være glad for det, virkelig. Jeg har vært syk så lenge, at jeg ikke aner hvordan det er å være frisk. For meg er det helt vanlig å ha vondt. Jeg har alltid vondt.

En gang i tiden, da jeg var liten, da hadde jeg ikke smerter noen sted. Jeg husker det, en lykkelig barndom. Vanlig. Med venner og skrubbsår og Nintendo. Du vet, den gamle, der vi måtte blåse og banke på spillene for å få dem til å virke. Vi offet og akket litt, men vi fikk det til. Det husker jeg. Jeg vil gjerne tilbake dit, da jeg var liten, bare et barn. Før skolen, før sykkel uten støttehjul (okai, jeg skulle gjerne ha klart meg uten støttehjul. Det var den beste følelsen i verden), før konstante smerter. Ilende, stikkende, pulserende smerter. Uslokkelige flammer, om man kan si det slikt. Men ikke misforstå, jeg klager ikke. Jeg bare minnes.

Det finnes mye fint i minner. Så lenge man husker dem. For meg er det lett å glemme. Husker ikke så mye av gangen. I noen, sjeldne tilfeller, går det av og til noen sekunder før jeg husker at jeg har et navn, før jeg husker hva jeg heter. Eller hvor jeg bor. Det kan være litt skummelt, men det går så fort over at jeg ikke rekker å bli redd. Å være redd er ikke noe vits, når alt kommer til alt. Jeg mener, vi har jo DNA og sånt nå til dags, så det er lite å frykte..

Nja, nei. Jeg vil ut å løpe. Men jeg kan ikke nå. Kroppen kommer ikke til å gi meg lov til det i kveld. Dessuten er det kaldt. Og jeg skal trene i morgen. Jeg elsker å trene, selv om jeg gjerne innrømmer at det har vært slitsomt i det siste. Noen dager er verre enn andre. I dag har jeg for eksempel sovet i kanskje en og en halv time etter at jeg spiste frokost. Våknet før klokka ringte, det er lenge siden. Våknet med hunden på siden av meg, og med sollys utenfor. Jeg har lyse gardiner, så det blir et sånt vakkert lys her. Det er så.. bedagelig. Det er bare sånn jeg kan forklare det. Kanskje du skjønner det, kanskje du ikke gjør det. Jeg krever ingenting. Alt er ok.

Oh, wow

I’m in love with life. Helt seriøst. Jeg må ha kræsja i noe, og pådratt meg en eller annen love bug. Jeg er bare helt på topp. Føler meg så bra. Synes det er litt trist at alle som er innom denne bloggen gir uttrykk for at de tror jeg er verdens tristeste, for det er jeg ikke. Jeg er takknemlig og lykkelig. Velger å overse at jeg er syk, samtidig som jeg tar vare på meg selv. Føler meg helt utrolig bra etter at jeg begynte å trene, selv om jeg fortsatt er sliten, utmattet, litt halvdød. Like syk. Men jeg føler meg.. vakker. Og ikke på en sånn uforskammet, ufordragelig og selvhøytidlig måte. Bare vakker. Punktum. Det er fint.

Jeg følte meg aldri særlig vakker. Noen gang. Jeg følte bare hat for meg selv og for verden, ville helst forsvinne. Ungdomsskoleårene var fæle. Jeg var så syk at jeg knapt kunne gå på en strak linje (tuller ikke, jeg måtte faktisk holde meg fast i veggene), var konstant sjøsyk, verden gikk rundt meg. Jeg ble mobbet, hatet å være på skolen, elsket å lære. Jeg var ikke meg selv, verden var svart. Jeg tror ikke de andre elevene så på meg som et menneske en gang. Bare en skygge. En ting. Jeg vet ikke. Jeg følte meg ikke som et menneske. Ikke en gang som en ting. Jeg følte meg ikke som noe.

Så begynte jeg på videregående. Følte meg ikke helt høy i hatten der heller i begynnelsen, men lærte meg å se verden igjen. Sakte, sikkert, og i farger. Videregående var en ny opplevelse. Jeg savner det. Jeg savner folkene jeg delte året med, jeg savner til og med lærerne. Men jeg fikk et tilbakefall, og klarte bare å fullføre to fag til nød og neppe på slutten av året. Siden har jeg sittet her. Vært syk.

Det var først etter at jeg ble syk at jeg lærte meg å leve, elske, se verden som en regnbue og ikke en kullklump. Verden er så mye mer enn en kullklump. Jeg vet ikke, jeg. Vet ikke hvorfor jeg begynte å skrive dette innlegget. Jeg gjør aldri det. Jeg bare skriver. På en eller annen måte kommer det ut setninger.

Ten million fireflies

I don’t hate a lot of things, but one thing I really do dislike, is when people are killing someone else’s dreams.

Av og til sier jeg ting best på engelsk. Det høres oftest best ut på et annet språk. Men det er like sant uansett om det er skrevet eller sagt på norsk eller ugandisk. (Sier man ugandisk? Ugandenesisk? Haha, neida, den siste var en tull. Du skjønte hva jeg mente uansett.) Ja, nei. Så lenge folks drømmer ikke inkluderer ting som barnerov, voldtekt, drap og andre uting, så synes jeg ikke at noen har noen som helst rett til å si at “nei, det der får du aldri til”, “du er udugelig”, “du er ikke smart nok” og andre utsagn i den retningen. Eller lignende retninger, for den saks skyld. Drømmer er det som holder oss gående. Noen ganger er det det eneste som holder oss gående. Noen ganger er det det eneste vi har. Hvem er du til å si at jeg ikke skal drømme? I can do anything I want.

Nå er det ikke spesifikt meg jeg snakker om (for tro det eller ei, alt handler ikke om meg). Følte bare at jeg måtte ytre noen ord på vegne av alle de håpefulle der ute som blir tråkket på av hvem det måtte være, hver dag. Verden er grusom. Jeg liker ikke det. Vi burde se verden for det den er, og verden er faktisk.. fucking fantastic, even without the plastic. (Beklager uttrykket og mine velvalgte ord som muligens tråkker på et par tær. Det er bare sånn jeg er.) Den er så mye. Jeg skjønner ikke hvorfor vi er så blinde for det.

Jeg var ute (ja!) for noen timer siden, sittende i et baksete med alt for høy musikk på ørene, mens bilen tok seg frem fra point A to B. Det var mørkt, og alle lysene lyste verden opp (nå skal det ikke mye til for å lyse min verden opp, men..), og jeg var i nirvana, eller himmelen om du vil, for en kort periode. Så var jeg plutselig her hjemme igjen, og ønsket meg tilbake. Ut i verden, i det lyse mørket.

Nå sitter jeg bare her. Hører på klissete kjærleikssanger. Eew. Bare ordet er sukkersøtt. Smak på det. Æsj. Anyways. Ville bare ramble ned noe om det med å drømme, og å ha rett til å drømme. (Forresten, min nye favoritthobby, weheartit, er overbelastet av folk som også drømmer, så jeg slipper ikke inn. Derfor får bloggen gjennomgå.) / We out. :)

Psst. Tittelen på innlegget har ingenting med noe å gjøre. Titler er ikke min sterkeste side. FYI.

Hvorfor må alt ha en tittel?

Jeg kan ikke noe for all denne plutselige skrivingen. Jeg er bare så engasjert. Og jeg klarer faktisk å samle tankene til å formulere meg selv såpass bra at det er forståelig, så jeg må jo bare bruke det for hva det er verd. Og det er verd mye.

Og der stoppet det. Alt bare sa stopp. Alle ordene falt ut av manuset. Det skal ikke så mye til, og jeg har ikke drukket kaffe på mange timer. Det er nok det som er problemet, mangelen på kaffe. Kanskje jeg bare er søvning. Kanskje kroppen min faktisk eier et snev av normalitet? Og kanskje ikke. Hvem kan vel definere normalen for noen andre? Hvem kan egentlig definere normal i seg selv? Det er en klisjé, akkurat det med å definere normalen, men det er sant også. Klisjéer er som oftest det. Ihvertfall til en viss grad, på en eller annen måte. Nei, jeg vet ikke. Gidder ikke finne det ut. Skal bare leve.

Vi tenker for mye. Hvorfor må vi tenke så mye? Hvorfor er det mer frykt og hat enn kjærlighet og toleranse? Hvorfor det? Hvorfor tror vi så lite om oss selv? Hvorfor elsker vi ikke? Det er så uforståelig, at vi lærer oss å frykte fra vi er små, at vi utvikler det til hat når vi blir eldre. Alt er bare skummet til man retter kjærlighet mot det. Så enkelt, men vi liker det komplisert. Det er ikke noe som skiller oss mennesker, annet en frykt.

Ja, ja. Hvorfor skulle vel noen bry seg om en tullete lita jente som meg. Jeg mener.. nei, jeg vet ikke hva jeg mener. Jeg hadde tatt meg tid til å tenke meg om, hvis jeg ikke hadde vært meg, hvis jeg kjente den som var meg, og hvis jeg leste dette innlegget. Da hadde jeg vært i visshet om at det ikke var noe å tape på det. Ikke bare feie det bort. Ikke bare avfeie det som noe annet enn det var. Og jeg vet ikke hva det er. Noe, ingenting. Det er så fint, for jeg trenger ikke å vite noe som helst. Jeg bare er.

Jeg har for mye i hodet som gjerne skal dokumenteres, men som ikke kan settes ord på. Det er ikke alltid like lett. Alt jeg vil forklare finnes i bilder og musikk og alt som er vakkert. Og jeg tror ikke det er noen som kan skjønne det uansett. Hodet mitt er for enkelt til at andre skal kunne trenge seg inn i tankene og stjele dem, få det ned på papir. Som om alt er gjemt bak en eller annen mystisk kode som ikke kan løses av særlig mange, kanskje ingen. Kanskje bare en? Kanskje det er best at jeg bare holder tankene mine for meg selv, så jeg ikke forvirrer noen andre. Jeg tenker for mye. Det er lettere å bare være, når man er sammen med andre. Å alene skulle dele opp det som suser rundt bak øynene mine, det er ikke en enkel oppgave. Av og til er det best, likevel. Å være alene.

Januar

Jeg vil også ha et innlegg om hvor bra januar var. Vel.. jeg har ikke mange minner fra januar. Jeg hadde ikke tenkt til å ha noen oppsummering av noe som helst, ettersom dagene mine er kliss like. För jag gör ingenting i flera dagar, flummar, somnar om och vaknar medan andra går till sängs. Det är bara repetition, repetition, repetiton jämt, jämt. Det er ca. tre mennesker som leser denne bloggen, men jeg føler at den er litt spesiell likevel. Og ja, det er jo et nytt år, så hvorfor skulle jeg ikke følge en ny trend og lage månedsinnlegg? Here goes; bilder som beskriver januar fra weheartit.

Psst. I Januar bestemte jeg meg for å være lykkelig, for å tilgi og for å leve.

Tid

1/12 av året er omme. Tiden går så fort! Eller.. løper den? Verden står stille, det er iskaldt ute. Verden beveger seg, fjellene er der de alltid har vært. Verden består, tiden går. Ja nei, jeg vet ikke. Jeg skal ikke dikte nå, liksom, selv om begynnelsen var ganske så poetisk. Patetisk. Potetisk.

Jeg blir så rastløs på kveldene. Jeg må alltid gjøre noe. Alltid være i bevegelse. Det passer meg uhyre dårlig, ettersom folk skal sove, og jeg i grunnen ikke har noen venner som vil være våkne og rastløse sammen med meg. Derfor må jeg være rastløs alene. Herregud, verden blir så kjedelig når man er på topp. Kanskje det var kaffen? Jeg drakk tre kopper, gadd ikke følge med på klokka som jeg vanligvis gjør. Kanskje den siste koppen ble drukket litt for sent. For tiden er den som passer på at vi sliter oss ut, selv om den ikke egentlig eksisterer. Tid er bare et begrep, som alt annet.

Jeg er så.. jeg vet ikke. Hvor kommer alt dette fra? Jeg tenker så mye. Har så mye tid. Må alltid være. Og jeg behøver ikke en gang å være noe, lenger. Jeg må bare være, her og nå. Alltid. Det er spennende, rastløst, intellektuelt utfordrende. Jeg kan bare sitte stille hvis jeg tenker. Å sitte stille uten å tenke er så hinsides kjedelig. Jeg kan sitte stille jævlig lenge hvis jeg bare kan snakke om noe interessant. Og jeg liker å snakke, hvis jeg føler for det. Av og til er det best å holde kjeft. Være stille, betrakte i stedet for å alltid være i midten. Listen to many, speak to few.

Vet du hva? I natt drømte jeg bare kaos, om å være i fengsel, om fotlenker som ble fritert sammen med pommes frites av rømlinger, om mold og enda mer pommes frites, og om å løpe i feil retning med en gammel venn. Egentlig er hun ikke gammel i det hele tatt. Hun er faktisk bare 4-5 måneder eldre enn det jeg er. Men jeg har ikke sett henne på lenge, og hun har sikkert glemt hvem jeg er, som resten av verden. Jeg er vant til å være glemt, så det går bra. Men det er litt vemodig, når man mister kontakten med mennesker man liker. Men hva skal man gjøre, liksom. Jeg kan ikke tvinge meg på noen. Jeg har bare minner igjen. (Nei, forresten. Den siste delen, den om minner, den ødela hele innlegget. Vi tar den bort.)

/ weheartit.com

A penny for my thoughts? I’ll share them with you for free.

Jeg føler for å skrive skrive skrive, ut i uendeligheten helst uten kommaer. Jeg har alltid likt å skrive. Og å lese. Jeg er en ord-krusedull. Jeg er innadvent kreativ, og jeg kan ikke forklare hva det er for noe, for jeg er jammen ta ikke helt sikker selv. Jeg aner faktisk ikke i det hele tatt. Innadvent kreativ. Tja.. kreativ for meg selv? Ville du forstått det om jeg ordla det sånn? For jeg er vel egentlig det. Kreativ for meg selv, men ganske alminnelig for alle andre. Jeg er fornøyd med det, i grunn. Sykdommen er ikke et hinder for meg nå om dagen, selv om jeg ikke kan gjøre stort, selv om jeg ble akutt utmattet etter treningen i dag, selv om treningen i dag var usedvanlig tung, og selv om jeg sitter her alene. Nei, så lenge jeg er i godt humør, og så lenge jeg ikke er sengeliggende, så er ikke sykdommen min til hindring for meg. Det er kanskje til-og-med det motsatte.. Som brennvin på en flamme? Ehm. Nei, ta det helt med ro. Det er ikke så lett for meg heller. Å forstå hva jeg mener. Det er derfor jeg er kreativ. På innsiden.

Alle sammen reiser rundt til alle verdens hjørner. Det skulle jeg også likt å gjøre. Jeg er så glad i mennesker, så glad i språk, så glad i å oppleve vakre ting. Men jeg er så begrenset. Og jeg er redd for sikkerhetskontrollen på flyplassene og menneskene som jobber der, som beføler meg til jeg gråter og føler meg dum. Det er ikke min skyld, det er mobbingen fra grunnskolen. Hurra for det liksom. Det er så lett å skylde på andre, vet du. Men det er faktisk mobbing som har gjort at jeg freaker ut av slikt. Så unødvendig. Ja, helt for jævlig unødvendig faktisk. Og jeg tenker.. Jeg får så lyst til å være der for alle som blir mobbet. Jeg vil gi dem en klem, gi dem to klemmer, gi dem tusen klemmer. Fordi de ikke har gjort noe for å fortjene dette. Fordi de ikke trenger dette. Fordi det begrenser dem, krymper dem, ødelegger dem. Så ville jeg gitt en klem til mobberene, fordi de ikke vet bedre. Fordi de selv en gang ble ødelagte. Fordi de er ensomme.

Verden er så trangsynt. Så selvopptatt. Jeg synes den trenger en Extreme Makeover. Jeg synes vi skal bygge den opp på nytt. Bryte ned det som er vondt, bygge opp grunnmurer av kjærlighet, og bygge videre på det, -med godskap. Hadde ikke det vært fint? For vi trenger ikke krig, vi trenger ikke våpen, vi trenger ikke hat. Det er så bortkastet. Ingen vinner på det. Det bryter oss ned, til vi bare er et skjelett igjen. Alene, ensom og hatefull. Jeg synes det er så trist. For tiden er det så mye vondt. I nettavisene, nyhetene og alle tv-kanalene som skal formidle verdensbildet, så er det bare tragedie. Bare død. Bare hat. Bare unødvendighet.

Jeg vet ikke med deg, men jeg trenger en kompensasjon, en erstatning for all elendigheten. Så i dag har jeg gjort noe av det jeg gjør best, jeg har fotografert. Noen vil kanskje påstå at det er litt selvhøytidelig av meg å legge ut om ting jeg gjør best, men det får så være. Å ta bilder er det jeg gjør best, for meg selv. Jeg elsker det, objektene elsker det, og jeg elsker å se tilbake på minnene mine. Jeg har aldri kunnet huske i bilder, hukommelsen min er svart, så det er fint å kunne fysisk se ting. Om det skulle være av interesse å vite, så var den heldige modellen en tulipanbukett. Blomster er så fine. Og de tar seg godt ut på bilder. Jeg foretrekker å ta bilder i naturen, og innebilder blir liksom ikke det samme. Men det gjør ikke noe. Everybody deserves their space. A place in the spotlight. A moment to shine.

..Og du? Namaste.