Det går sakte opp for meg at jeg hater livet mitt. Alt er feil. Alt er monotont. Alt er vondt. Nyåret skaper ingen ny begynnnelse, det er bare nok et kapittel i en helvetes lang bok. Hvordan skal jeg overleve i 21 år til? Hvordan skal jeg holde ut? Fy faen, så lei jeg er..
Lei av å være alene. Skulle ønske mamma ikke jobbet så lange dager. Kjeder meg. Og det finnes ikke mat, for alt er usunt, fullt av palmeolje og sukker og e-stoffer, og jeg spiser bare pærer og kylling for tiden. Og jeg får for all del ikke klage, for det er visst en forferdelig ting å gjøre her i verden. Ikke klag, for guds skyld. “Det er bare å gå ut i verden, det er alt jeg trenger. Det hjelper ikke å sitte inne.” Og jeg aker meg langs gulvet, reiser meg, men faller, støtter meg haltende mot en krykke. Så spiller jeg litt scrabble. Er sulten. Ser på tv-serier. Nyter ikke at det er desember og snart jul, for jeg må fortsatt være mye alene hjemme. Og det er ikke menneskelig. Det er inhumant. Selv om jeg ikke er en barnearbeider eller et barn i hungersnød, så er det lov å si i fra når ting bare er helt feil, hele tiden. Ikke sant? Man har bare ett liv (jeg tror på reinkarnasjon, men det er så fint å kunne bruke den setningen om at bare har et liv), og det er ikke greit å alltid lide under smerter, ignoranse, sult (enten fordi det ikke finnes mat i huset, fordi jeg er for dårlig til å lage noe, eller for kvalm til å spise det), øresus og en voldsom energimangel. Jeg er jo bare et menneske, jeg også. Hvorfor har ikke jeg lov til å leve? Jævla ryggsmerter. Og øresusen. Jeg husker ikke lengre hvordan stillhet høres ut. Føles. Hvor deilig det er. Nei. Jeg hører bare en skurrelyd, en sånn som går sammen med snøstormen på tv. Ssshhhh. Den er absolutt ikke stille.
Jeg vet ikke. Av og til er det godt å skrive. Veldig godt.
(trenger en ny macbook. denne holder på å dø, tror jeg. den er i allefall gammel.)
Kom sykdomsgift og spis mæ opp,
spøtt mæ ut når du e mett
la knoklan ligge til tida forsvinn
og restan visne vekk.
Du djevel av en sykdom
du eie ikkje skam
æ brenn opp i et smerteinferno
æ har ikkje krefter
æ e lam
Å dem som sitt med makta
dem lokka øyan og e fri
det finnes vel viktigere ting her på jorda
men ikkje æ, æ får vente, vente lenge
æ har jo nok av tid.
Tidens tann e tørr som ørken
det finnes ikkje vann
til å slukke tørst
til å lindre
eller slå ut ei helvetes stor brann.
Æ skal bare vente
det e alt æ kan.
Se hva jeg har fått i posten i dag! :) (+ en blå sløyfe som jeg har ønsket meg lenge, og et armband der det står ME-foreningens internettadresse og logo på.) Gleder meg til å begynne å lese. Sitter her nå med solbriller etter kraftig hodepine i går, samt lysskyhet, – og skallebank i dag. Håper det letter etterhvert, slik at jeg får med meg det jeg leser i boken senere.
Har du denne boken, eller har du planer om å kjøpe den? Har du lest den allerede, kanskje? :)
Jeg merker at jeg er håpefull i forhold til den nye oppdagelsen om ME og en mulig medisin. Er det en sjangse for å kunne leve likevel? Vil jeg få livet mitt tilbake? Det er nesten så jeg får tårer i øynene av tanken. Samtidig er jeg vettskremt. Jeg har vært så lenge utenfor livet at jeg ikke vet hvordan det skal leves lengre. Hvordan vil det bli å finne seg en studieretning, en jobb, og å finne tilbake til mennesker og det å være sosial igjen? Jeg trodde aldri det skulle være et tema for meg. Jeg trodde ME skulle bli med meg i graven den dagen jeg dør. Jeg trodde at jeg var en lukket sak, et tapt slag, et nederlag, et levende spøkelse. Men nå kan det vise seg at det er håp for meg også.
Finnes det virkelig en fremtid med muligheter? Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.
(Husker dere dette innlegget? Kanskje det er noe i den sangen after all? :) :) :))
Jeg føler meg så fanget. Jeg er jo det. Jeg har blitt frarøvet livet mitt, friheten min, meg selv. Jeg er liksom ungene, de små maskinene i musikkvideoen til Another Brick in The Wall. Jeg er konsumert av “education” og thought control, og jeg har blitt en del av noe jeg ikke støtter i det hele tatt. En vegg uten grunnmur, men med røtter så langt ned i bakken at de har kommet opp i Kina i form av et nytt tre. Jeg har fått utdelt en maske, et nummer i rekken, en plass i en kø som står stille på veien til ingensteds. Her skal jeg være til den dagen jeg dør, og jeg skal stå i ro, være en fin og praktfull murvegg. Men jeg kan ikke huske å ha signert en kontrakt. Jeg kan ikke huske noenting. Jeg ble født til en oppgave som ikke tjener noen. Og nå vil jeg vekk. Men har jeg noe valg?
Dette er ikke meg. Jeg er ingen jævla vegg. Jeg er et hvetestrå som veiver i varm sommervind. Jeg er en aktivist for det jeg tror på. Jeg er snill og god, og jeg er ikke ment for å sitte alene på et rom i flere år, mens jeg svinner hen i stillhet. Jeg skal jo være stolt og fri, og leve i frihet og av kjærlighet. Jeg skal danse på festivaler, og løpe i skogen, klatre i fjellet, bade i havet. Er det ikke det jeg skal?
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger beina har sviktet under meg de siste dagene, og jeg har falt i gulvet uten forvarsel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har reist meg. Jeg kryper over gulvet, for av en eller annen grunn nekter jeg å legge meg ned for å dø blant hybelkaniner og kalde trekkfulle gufs fra vinduer. Hva nå det enn er som er min oppgave her i livet, stor eller liten, så er det ihvertfall ikke det. Jeg skal beholde litt verdighet til slutt. Selv om livet mitt ikke er verdig i det hele tatt.
Slipper jeg noensinne ut av dette fengselet?
Jeg er en person som har et stort behov for å utforske tilværelsen min, – å lete etter det som er gjemt bak et usynlig slør. Jeg liker å se på himmelen og tenke at der ute er alt svart, bortsett fra stjernene og solen som holder liv i oss og nysgerrigheten vår. Vi sitter fast på en klinkekule som flyr gjennom det bekmørke intet i en voldsom fart, og det synes vi er ganske rart å tenke på, kanskje til og med skummelt. Derfor velger vi å fylle hodene våre med avispapir og Kim Kardashian, Hollywood og hjernedøde reality show på tv.
Jeg og min personlighet trives godt i selskap med andre mennesker lik meg, der vi kan dele våre tanker om de store spørsmålene om verden, og de små konklusjonene om rare ting man ikke tenker så mye over ellers. Jeg liker meg her, i en sofa i godt selskap, med frie mennesker som vet at de er fanger av samfunnet, og som prøver å bryte seg litt mer løs for hver dag som går. Vi som grubler. Fargerike.
Men hvor ble jeg av? Alle disse spennende samtalene i sofaen i godt selskap, de fant ikke sted. De er bare en utopisk illusjon jeg har i hodet, der samtalen er monoton mellom meg selv og.. meg selv. Jeg tror at hjernen min har lurt meg alle disse årene hvor jeg har sittet for meg selv alene i natten, for å overleve nok en ensom og smertefull dag. I hodet mitt er det en gjeng ansiktsløse mennesker som holder temaet gående når det ikke er noen på utsiden som kan ytre ordene og svarene på det jeg snakker om. Det er merkelig med det. Sofadiskusjoner og konklusjoner er sånn som bare finnes på film og i skjønnlitterære romaner. Alt er frarøvet meg, og jeg får ikke være meg selv. Jeg er bare et døvstumt portrett på en støvete vegg.
Hm.. jeg vet ikke, jeg. Klokken er 05:13. Hele dagen er jeg i koma, vil bare sove fra jeg står opp og til langt på kveld. Så kvikner jeg til, og søvn blir bare tull og tøys. Og det går mot en ny dag, ensformig og lang, lik den forrige. Håper bare denne sirkeldansen en dag tar slutt, slik at jeg kan danse fritt på egen hånd.
Det er natt igjen. Jeg har så vondt. Det er ikke rettferdighet i verden når noen må sitte inne i fæle smerter på en fredagskveld, mens andre kan være ute å kose seg. Rettferdighet er et uttrykk vi mennesker har funnet på, men det ligger ikke noe bak ordet, sånn egentlig. Sånn er det vel med alle ord. Men det er noe bak ordet “smerte”, det er jeg sikker på.. for fy faen så vondt det er i ryggen akkurat nå. Skulle ønske jeg kunne spy det ut, at fargen var grumsete og ekkel, slik at alle kunne se hvordan noe sånt arter seg på innsiden. Skulle ønske jeg bare kunne spy, for den saks skyld, – for jeg er kvalm også. Og jeg har gikt. Og jeg orker snart ikke mer. Finnes det noe som kan gjøre at jeg kan sove hele dagen? Jeg er ikke interessert i å være våken. Jeg vil ikke være her mer.
Dagen er vond. Natten er et helvete. Alt verker, alt stikker, alt klemmer, alt brenner. Hele kroppen min er en søppelfylling, og alt kan kastes. Jeg.. jeg.. hva kan jeg si? Hvorfor må jeg ha vondt hele, jævla tiden? Hvert sekund, hvert sekund, hvert sekund. På tv er det en reklame som selger produktet sitt med “den er så komfortabel at tiden stanser”, og jeg tenker at det ikke gjelder meg. Ingenting gjelder meg, for jeg er utenfor verden. Jeg er ikke med. Jeg er bare nestemann på dødens liste, og jeg blir hele tiden satt til side for andre som skal dø. Jeg tenker på alle som dør, alle som er unge og friske og smarte, og som har hele verden for sine føtter. Også dør de. Og her sitter jeg, mutters alene med møkk opp til ørene, år etter fuckings år. Jeg tenker på Steve Jobs. Vi kunne byttet plass vi, for jeg har ikke noe liv. Han hadde et kjempeliv, og han var nok den mest intelligente fyren på jorden inntil i går. Ihertfall var han blant de smarteste. Jeg er også smart, det er ikke det. Men jeg sitter her likevel, venter på ingenting. Gråter av smerter. Hater livet mitt.
Når en hund er gammel og syk, så får den medisiner for å gjøre livet bedre og lengre. Det får ikke jeg. Hva er jeg? En flue som blir most på nytt hver eneste dag? Er ikke mitt liv viktig? Det er vel kanskje ikke det. Vi skal jo alle dø til slutt, og i mellomtiden skal vi gå på skole og lære om algebra og brøk. Ikke at vi har noe særlig nytte av det, eller noe. Det er bare sånn det er. Og tiden går. Og livet står stille.
Klokken er elleve minutter over tre på natta. Jeg er sliten. Klarer ikke helt å legge meg for å sove. Klarer ikke å være våken særlig mye lengre. Vurderer å bare sovne her jeg sitter, men har vondt nok som det er og trenger ikke å våkne opp i morgen med en enda stivere og skrøpeligere kropp enn jeg allerede har. Vil bare bort fra meg selv. Vil bare ha smertelindring, men ikke tabletter og kjemikalier som døver ned symptomer mens de skaper nye i prosessen. Vil være fri. Vil ikke ha vondt i hodet. Eller i ryggen. Eller i resten av skjelettet. Vil ikke ha klemmer og gode ønsker, for de hjelper ikke på sykdommen, – de glemmes så fort. Vil bare være frisk og ta kontroll over livet jeg en gang fikk uten å bli spurt først. Hva er det for et liv, dette her? Med alle disse smertene og plagene? I går falt jeg om på gulvet igjen. Og dagen før. Og dagen før det igjen. Splæsj! som såpe, men kroppen min er fast. Den gir ikke etter i det den treffer, den tar i mot alt som gulvet har å gi. Og jeg reiser meg, men faller ned igjen, gang på gang. Hunden ser rart på meg i det jeg inntar samme høyde som den den er på, og den kikker nysgerrig. Hva gjør du her nede? Kan jeg slikke deg på nesen?
Jeg er så sliten.. kan bare håpe at det er noe i denne sangen, som jeg liker godt nå om dagen;
“The line it is drawn
The curse it is cast
The slow one now
Will later be fast
As the present now
Will later be past
The order is
Rapidly fadin’.
And the first one now
Will later be last
For the times they are a-changin’.”
