Det hadde vært fint om hodet sluttet å spinne, om så bare for en time. En time i himmelen. Og om jeg bare fikk bytte kropp med en frisk person for én dag.. det hadde vært noe. Men nei, egentlig så unner jeg ingen å bo i denne kroppen i et eneste minutt en gang. Er så ubegripelig sliten. Så trøtt. Må bare sove. Sove på dagen. Synes verden snurrer så sakte, og vibrerer så fort. Brrr.. Det er som å være en isbit i en smoothie-maskin; du vet ikke hvor du skal gjøre av deg for å ikke oppleve å bli knust til et titusentalls biter. Men du er jo iskald, og du har vondt i hver en luftlomme uansett, så samme kan det være. Eller hva?
Nei, nå prater jeg bare nonsense. Men det blir gjerne sånn når man bare husker to sekunder bakover i tid. Man husker ikke hva ens siste tanke var. Man bare skriver det man føler for i det nøyaktige øyeblikket. Og som jeg savner å leve. Leve, ikke bare være levende. Skjønner du? Jeg savner det! Jeg ville vært evig lykkelig for en time på hesteryggen, selv når risikoen er at jeg faller rett i bakken i det jeg er ferdig. Jeg har så veldig lyst. Jeg vil ta bilder! Jeg vil jogge hurtig. Jeg vil gå turer på natta. Jeg vil være meg igjen. Jeg vil ha en mening.
Jeg vil kunne trene. Er så trist å se på alle unge jentene som slanker seg som om de går på speed. Jeg mener.. alle er jo så vakre på sin måte, så hvorfor jobbe for å nå noe man allerede har? Jeg vil trene fordi jeg hadde hatt godt av det. Jeg er bollete, på grunn av min sykdom. Den blåser meg opp, og synes det er morsomt å lage valker overalt. Vel, kanskje ikke valker.. men luftlommer, i det minste. Og strekkmerker. Det er ikke særlig delikat, for å si det sånn. Men det ér, likevel. Og jeg kan ikke trene det av meg. Men det finnes andre ting i verden enn fysisk trening. Meditasjon for eksempel, er en veldig fin måte å trene hodet på. Hvem har vel tid til det når de trener?
Hm. Ordløs igen. Hører på musikk, og det holder den konstante surringen i ørene på avstand. Som en innestengt bie, og en gammel brannalarm som går på vage batterier. Sånn er det! Akkurat sånn. Men jeg er heldig. For meg er det som regel relativt lavt. Hos enkelte er det høyt. Jeg har opplevd det. To dager i strekk, og jeg holdte på å gå fra vettet. Jeg ble sint. Tinnitus er det symptomet som ikke gjør vondt, men likevel det som er mest frustrerene og irriterende. Det er det jeg først ville valgt bort, hvis jeg fikk sjangsen.
Om to dager er det ME awareness day. 12. mai. Visste du det? Da synes jeg at vi alle skal lære noe nytt. Det er veldig enkelt. Det eneste du trenger å gjøre er å klikke deg inn på youtube, Norges ME-forening, Wikipedia eller Google. Veldig enkelt. Også lærer du kanskje noe nytt, og det er jo alltid bra. 
Bare gjøre sånn som før, og ikke tenke tanken på at jeg ikke makter det.
Det e’kke verre enn det er, det bare virker sånn til vi åpner alle dører.
Jeg vil inn. Se på meg jeg, jeg baner vei
Ingen nøtter knekker meg, ingen tvil.
Jeg går inn. Samme hva jeg støter på, fryktløs.
