Hei. Det er bare meg igjen. Bare meg.
Jeg er lettere deprimert. Jeg er skitten i håret, jeg er sulten, jeg har dårlig kondisjon. Jeg klarer ikke å dusje, jeg klarer ikke å spise, og det å trene er en fjern drøm. Det er sommer ute, men jeg har ingen sommerferie. Jeg bare sitter her, som jeg alltid gjør. Jeg har ingen hest lenger. Jeg savner å ha hesten min, å pusle med, å kose på, og gå tur med. Men jeg har ikke det lengre. Jeg vil på kino, men jeg vet at lydene kommer til å overkjøre meg totalt, og at jeg ikke kommer meg lengre enn til inngangsdøren på grunn av angsten som dukker opp når jeg må møte mennesker, kjøpe og hente billetter. Jeg klarer ikke. Dessuten har jeg ingen venner å dra på kino sammen med. Jeg er glemt.
Jeg har vært i Spania i to uker, og der hadde jeg det fint. Jeg klarte til og med å lese ut hele tre bøker, hvorav den ene var på engelsk. Hjemme har jeg ikke klart å lese bøker på veldig mange år, men i Spania har jeg klart det de tre siste årene.. og når jeg kom hjem i år klarte jeg å lese litt, et kapittel eller kanskje til og med to i gangen. Det er jeg veldig takknemmelig for. I Spania hadde jeg energi den første uka, før den begynte å dale mot slutten av uke to. Da jeg kom hjem, derimot, var den borte. Nesten helt borte. Jeg gikk meg en tur på fjellet i helga da jeg var på besøk hos mormor og morfar, noe som gikk greit, ettersom energien min forsvinner etter at jeg har gjort ting, og ikke i det jeg gjør dem. Likevel var det dumt, og det visste jeg jo før jeg gikk. Men jeg vil. Jeg eier meg, ikke ME’en.
Jeg savner hesten min. Jeg savner følelsen av å ha venner. Jeg savner å vite at jeg utdanner meg. Jeg savner.. Jeg ønsker å ikke ha sosial angst, om det er det jeg har. Jeg hater det. Følelsen av uro som velter igjennom brystet etter å ha gjennomgått noe helt vanlig som hodet mitt leker photoshop med til det virker som et stort og slemt monster. I sikkerhetskontrollen på flyplassen i Oslo pep det i det jeg gikk igjennom den sensoren. Maskinen plukket meg ut som en tilfeldig utvalgt, og jeg tenker “Shit.. Shit.. Men dette går bra. Det GÅR bra!”. Jeg sier til mannen som skal visitere meg “Dette er det verste jeg vet”, og mamma vet at jeg hater dette, så hun kommer å tar hånden min og spør om det går greit. Jeg bryter ut i gråt. Jeg hater dette, og jeg vet at jeg aldri mer skal fly igjen. Ikke hvis jeg må igjennom noe slikt en gang til. Jeg føler meg dum. Mamma sier at det går greit, at det ikke gjør noen verdens ting. Jeg hater det. Skjelver. Gråter. Tørker tårer og føler meg dum.
Og nå er det sommerferie, men ikke for meg. For jeg sitter her som før, venter på at folk skal være ferdig på jobb. Venter på noen minutters pause fra energimangel, slik at jeg kan dusje. Venter på at familien får ferie om to uker, slik at jeg slipper å sitte hjemme alene. Jeg har ikke ferie. Aldri.
Jeg kjenner til følelsenen dine og vil gjerne hjelpe deg, da jeg sliter med veldig mye av det samme.
Jeg har heller ikke noe liv, jeg har barn – men de forværrer min sykdom. Mine venner er borte og senga er min nye beste venn.
Jeg er her for deg hvis du vil! Jeg er på facebook, msn og mail hvis du vil prate.
Klem
Tusen takk for det, men jeg tror det går greit. Trenger ikke å prate, bare å skrive ned det jeg tenker av og til. Jeg skriver som regel mest når jeg er nedstemt, irritert, sint eller i en lignende sinnstilstand. Skulle gjerne ha skrevet når jeg er i et bra humør også slik at folk fikk se at jeg ér det også, men da har jeg dessverre ingenting å skrive om, eller noe som motiverer meg.
Med litt hvile først, så kom jeg meg omsider i dusjen, og selv om det tok noen % av fysikken min, så hjalp det nok litt på psyken.
Klem.