Ensomheten velter over meg som et ubehagelig tykt og tungt dunteppe. Sammen med den kommer også håpløsheten, tristheten, endeløsheten. De slår meg i bakken, og jeg klarer ikke å stå, – for nå innser jeg at ferien snart er over. At flokken skal tilbake på jobb og at jeg skal være alene igjen. Det er så.. deprimerende. Jeg blir så vrang på denne tiden av året, som en trassig to-åring som ikke vil lystre når han får beskjed om noe. Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke! Jeg vil ikke være alene, jeg vil ikke være syk, jeg vil ikke ha vondt, jeg vil ikke være avhengig av andre for å gjøre ting. Jeg vil bare ikke! Jeg vil bare være meg, jeg.
Jeg er sliten i dag, har vært det i det siste. Begynner det å gå nedover nå? Går jeg inn i vinterfasen min tidlig i år? Bukker jeg under for denne grusomheten allerede nå? For det vil jeg ihvertfall ikke! Jeg vil bare.. fly, være fri, leke, være barnslig. Ikke lenket fast i metall og kjetting. Pff. Jeg er kvalm. Ør. Litt svimmel, kanskje. Hodepine. Kvelende ryggsmerter og gikt i knokler og ledd. Føler meg innelåst, fengslet, isolert. Har lyst til å gå ut for å gå en tur, men får så lett smerter i beina, så kan ikke gå noen steder. Dessuten er jeg så utmattet at jeg kommer til å falle om uansett, så jeg har ikke noe valg. Må bare sitte her. Alene.
Huff :( Det skal ikke være lett å være oss altså! Det du skriver i siste del av første avsnitt er akkurat sånn som jeg føler det fortiden også. Jeg vil bare ikke ha det sånn lengre! Jeg er så alvorlig lei og jeg vil bare ha muligheten til å leve mitt eget liv igjen. Kjenner meg også igjen i frustrasjonen med at det føles som om man sitter i fengsel, uten mulighet til å komme ut. Men men vi må bare tro på at vi får muligheten til å bli fri igjen før eller siden :)
De i fengselet vet ihvertfall hvor mange år de skal sitte inne, og om de i det hele tatt slipper ut. Jeg er syk på 8. året, så nå synes jeg det er på tide med en løslatelse snart.
Stor klem!
Ja, det hadde vært mye lettere om vi viste når vi evt blir “løslat”. Der er veldig tungt å ikke vite og det gjør liksom alt hundre ganger verre..
Klem :)
Var derfor jeg la meg inn…klarte ikke være hjenne når jeg ikke kom meg ut på do nesten….uff….nå er jeg redd jeg har me…
Nei, det er litt vanskelig å være helt alene når man såvidt kan gå, eller kanskje røre på seg. Av og til må man krype for å komme seg frem. ..Men det er heldigvis ikke så ofte. :) Prøv å ikke ta det så tungt (det hjelper ingen), og tenk at det blir bedre og lettere å håndtere med tiden.
Jeg vil også anbefale deg å lese om Rå-vegansk kosthold, noe jeg selv prøver ut, og som jeg har veldig tro på kan gjøre oss frisk hvis man bruker det på rett måte. Om ikke annet, så er denne maten lettere for kroppen å bryte ned (gunstig når man vil spare mest mulig energi) + at det renser og gir næring til celler, blod og organer. På youtube finner man videoer om dette, om mennesker som har blitt friske fra overvekt, kreftsvulster, diabetes, – og faktisk til og med ME. http://www.youtube.com/watch?v=ZB6ZI-9b5b8 (Denne videoen er mer spirituell, men han her er frisk i dag etter å ha hatt ME tidligere.)
På ME-forumet er det også en tråd relatert til dette, men den handler mer om syre og base i kroppen. http://meforum.info/viewtopic.php?f=41&t=11359&hilit=alkaline (Søkeord på youtube: Alkaline og Alkalization)
Håper jeg ikke kaster for mye informasjon på deg nå, eller at jeg fremstår som et halleluja-menneske. Jeg er bare veldig inspirert av dette nå for tiden, og jeg håper og tror inderlig at det virker, at det faktisk er en “kur” for ME “after all”. :)
(Du behøver ikke å svare på alt dette, for jeg ser at det er en del, – og at det kan komme til å bli slitsomt for deg. Gode tanker og store klemmer fra meg.)