“And accept it that soon, you’ll be drenched to the bone..”

Klokken er elleve minutter over tre på natta. Jeg er sliten. Klarer ikke helt å legge meg for å sove. Klarer ikke å være våken særlig mye lengre. Vurderer å bare sovne her jeg sitter, men har vondt nok som det er og trenger ikke å våkne opp i morgen med en enda stivere og skrøpeligere kropp enn jeg allerede har. Vil bare bort fra meg selv. Vil bare ha smertelindring, men ikke tabletter og kjemikalier som døver ned symptomer mens de skaper nye i prosessen. Vil være fri. Vil ikke ha vondt i hodet. Eller i ryggen. Eller i resten av skjelettet. Vil ikke ha klemmer og gode ønsker, for de hjelper ikke på sykdommen, – de glemmes så fort. Vil bare være frisk og ta kontroll over livet jeg en gang fikk uten å bli spurt først. Hva er det for et liv, dette her? Med alle disse smertene og plagene? I går falt jeg om på gulvet igjen. Og dagen før. Og dagen før det igjen. Splæsj! som såpe, men kroppen min er fast. Den  gir ikke etter i det den treffer, den tar i mot alt som gulvet har å gi. Og jeg reiser meg, men faller ned igjen, gang på gang. Hunden ser rart på meg i det jeg inntar samme høyde som den den er på, og den kikker nysgerrig. Hva gjør du her nede? Kan jeg slikke deg på nesen?

Jeg er så sliten.. kan bare håpe at det er noe i denne sangen, som jeg liker godt nå om dagen;

“The line it is drawn
The curse it is cast
The slow one now
Will later be fast
As the present now
Will later be past
The order is
Rapidly fadin’.
And the first one now
Will later be last
For the times they are a-changin’.”