Lei av å være alene. Skulle ønske mamma ikke jobbet så lange dager. Kjeder meg. Og det finnes ikke mat, for alt er usunt, fullt av palmeolje og sukker og e-stoffer, og jeg spiser bare pærer og kylling for tiden. Og jeg får for all del ikke klage, for det er visst en forferdelig ting å gjøre her i verden. Ikke klag, for guds skyld. “Det er bare å gå ut i verden, det er alt jeg trenger. Det hjelper ikke å sitte inne.” Og jeg aker meg langs gulvet, reiser meg, men faller, støtter meg haltende mot en krykke. Så spiller jeg litt scrabble. Er sulten. Ser på tv-serier. Nyter ikke at det er desember og snart jul, for jeg må fortsatt være mye alene hjemme. Og det er ikke menneskelig. Det er inhumant. Selv om jeg ikke er en barnearbeider eller et barn i hungersnød, så er det lov å si i fra når ting bare er helt feil, hele tiden. Ikke sant? Man har bare ett liv (jeg tror på reinkarnasjon, men det er så fint å kunne bruke den setningen om at bare har et liv), og det er ikke greit å alltid lide under smerter, ignoranse, sult (enten fordi det ikke finnes mat i huset, fordi jeg er for dårlig til å lage noe, eller for kvalm til å spise det), øresus og en voldsom energimangel. Jeg er jo bare et menneske, jeg også. Hvorfor har ikke jeg lov til å leve? Jævla ryggsmerter. Og øresusen. Jeg husker ikke lengre hvordan stillhet høres ut. Føles. Hvor deilig det er. Nei. Jeg hører bare en skurrelyd, en sånn som går sammen med snøstormen på tv. Ssshhhh. Den er absolutt ikke stille.
Jeg vet ikke. Av og til er det godt å skrive. Veldig godt.
(trenger en ny macbook. denne holder på å dø, tror jeg. den er i allefall gammel.)
De som sier at vi må slutte å klage å heller smile, erobre verden og leve livet, vet og forstår ikke at vi kun gir en forsiktig beskrivelse av den hverdagen vi lever med…
Jeg leser deg og forstår hva du mener… og det er lov å si at dette er ikke greit i det hele tatt, det er mer enn pyton og vanskelig.
Jeg ønsker deg virkelig gode stunder uten smerter og irriterende lyder (i mitt hode er det en skurring som er en blanding av den irriterende avfrysningsgreia på kjøleskapet og pumpa på vaskemakinen som pumper ekstra etter alt vannet er tømt ut)
Håper at de gangene du orker å skrive hjelper deg til å få luftet ut litt frustrasjon og maktesløshet… for det er faktisk ikke greit å miste seg selv i egen kropp og være isolert fra andre og samfunnet, det er det bare ikke… og det er det lov å si mer en en gang.
Ja! Kjøleskapet i hodet har jeg også! Tror jeg har skrevet om det før en gang.
Jeg er kjempelei av at folk alltid vet best. De vet jo ingenting. Og det verste er, at der man møter mest motstand når det kommer til venner og bekjente, det er hos folk som jobber innen helsevesenet. Veldig merkelig, og irriterende. Er det ikke de som skal ha medfølelse og forståelse? (Det gjelder selvfølgelig ikke alle som er utdannet innenfor dette, men nok til at jeg har lagt merke til det.)
Tusen takk for fine ord! Ønsker deg gode juledager. Stor klem :)
Eg syns du er i din fulle rett til å skrive om din frustrasjon og smerter. Har heldigvis ikkje så store problem som deg, men skjønnar veldig godt korleis du tenker. Har sjølv slite med ledd, magesmerter og hodepine siden 1999, men har klart 2 ganger før å bli “frisk”. Problemet mitt var at eg ikkje ante kva som feila meg og bare kjørte på som før. Etter ca. 2 år med arbeid møtte eg veggen på nytt, ein blir bare meir og meir fortvila for kvar gong.
Denne gongen er den klart verste perioden i mitt liv. Har ikkje vore i arbeid sidan 15 juli i fjor og har ligge meir på sofaen og senga enn eg har stått på beina. Livet blir eit smertehelvete og ein føler seg beglodd av alle. Folk begyner å tvile om det er reelt eller om ein manipulerar alle. I mitt tilfelle var det desverre min kjære som fekk nok og pakka sekken å drog sin veg med mine 2 små.
Lev i håpet og prøv å ha eit liv. Veit det hørest fullstendig idiotisk ut, men det er det einaste som funkar viss ein skal overleve psykisk gjennom slik ein periode. Eg sjølv gravde meg ned eit hol og ville ikkje komma opp før alt var bra igjen. Måtte ha hjelp til å takle kvardagen og for å ha noko å strekke meg etter.
Har satt livet mitt litt i perspektiv nå og veit at livet SKAL gå videre sjølv om ein er sjuk. DU skal bli bedre og livet skal levast sjølv om det har visse begrensnigar. Viss du har mauglighet og orkar, burde du prøve å få til ein sledetur før jol. Er sikker på at det vill du verdsetta i lang tid framover. Slikt gjev ein nytt gjiv i nåtida og ein har noko å kjempe mot.
Litt aktivitet er bedre enn ingen aktivitet.
Lykke til og skriv viss du orkar. Me er fleire som følger din kvardag!
Hei igjen, og tusen takk for en god kommentar.
Vet at det er noen bekjente som leser bloggen min, men håper ikke det er flere enn de jeg er klar over. Selv om den ligger åpen for alle på internettet, så er det greit at ikke alle vet om den. Her hører jeg heldigvis aldri at jeg må ta meg sammen. Det er på facebook og utenfor datamaskinen at jeg blir møtt på det.
Det er ikke så mye liv igjen rundt meg her jeg sitter. Føler nesten at jeg sitter i et fengsel, slik som jeg har følt de siste årene. Denne bloggen begynte i august 2007, og jeg er ganske sikker på at jeg beskriver dette fengselet langt tilbake i arkivet. Men, det blir i allefall bedre til sommeren, og jeg får litt pusterom fra den fæle vinteren som tråkker og tramper på meg, gjør meg så syk at jeg ikke kan forlate huset. (Til gjengjeld er jeg dum nok til å trene på sommeren, selv om jeg vet at jeg kommer til å gå på en smell. Trening og ME i samme oppskrift, det blir det en skummel og giftig kake av.)
Blir nok ingen sledetur, men jeg skal i hvertfall prøve å komme meg en liten tur til stallen der jeg hadde hest før. Blir nok en kortvisitt, og med hjelp fra mamma, slik at jeg ikke kollapser, – men jeg skal prøve å få det til.
God førjulstid! Og gode ønsker fra meg :)
Hei! Det var godt å lese om noen som forstår og veldig godt skrevet. Datt bare innom siden etter å ha googlet litt. Jeg kjenner meg så igjen…..Har mange spørsmål, kan jo begynne med ett: Har du eller de som er innom bloggen et opplegg ift aktivtitetsavpasning – vært på mestringskurs (ikke LP) og avspenning (mindfulness) en vei for å komme ut av “fengslet”
Hei på deg, og velkommen hit :)
Jeg har ikke vært på mestringskurs, eller noen andre kurs for den saks skyld. Kanskje noen andre leser dette kan svare bedre? Eller så kan du jo sjekke på ME-forumet, hvis du ikke allerede har gjort det. Der er det så mange omsorgsfulle, kunnskapsrike og fine mennesker som ganske sikkert vet mye mer om slike kurs enn det jeg gjør.
Sende en klem <3
Da tar jeg vare på den, og sender ti tilbake. <3
Håpar du har hatt ei god jul. Håpar at det nye året blir det året da kreftene kommer tilbake og smertene blir mindre.
Nøkkelorda her er håp og tru! Vi skal ta livet tilbake!!
Ein god klemm til deg L!!
Hei hei. Takk for det. Jula mi har vært bra, se bort i fra en kraftig influensa som har slått ut alle oss som bor her. Nå er jeg sliten, og humøret er dårlig. Det er nå hverdagen begynner, og jeg må være alene igjen. Det er kjipt.
Håper du også har hatt en fin jul. Klem!