Det går sakte opp for meg at jeg hater livet mitt. Alt er feil. Alt er monotont. Alt er vondt. Nyåret skaper ingen ny begynnnelse, det er bare nok et kapittel i en helvetes lang bok. Hvordan skal jeg overleve i 21 år til? Hvordan skal jeg holde ut? Fy faen, så lei jeg er..
-
Sidevisninger
- 10,788 besøkende
-
På topp:
Huff og huff :( Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ikke følte det på samme måte, men det ville være en løgn. Håper vi får lysere og bedre dager snart begge to! klem<3
Klem <3
Livet er som ei tjukk bok! Mange kapittel der ikkje alle kan vera like gode eller bra. Ein må leve seg gjennon dei forskjellige stadiene i livet og vente på at den gode avslutninge kjem til slutt. Men dei gode tidene kjem, ver du sikker.
Sjølv har eg opplevd det verste året i mitt liv og eg er merka for livet. Hadde eg fokusert kunn på smertene og dei svika som har hendt ville eg nok vore like langt nede som deg.
Heldigvis har eg 2 små stjerner som viser meg veg mot ei lysare tid. Fleire venner som nå skjønnar kva dette er snakk om og viser sinn støtte. Dette gjev meg gnisten til å leve viare og fokusere på frammtida.
Du har sikkert mange ting som du kan fokusere på. Du har mange år foran deg til å bli friskare og livet kan levast fult ut da. Du kjem til å finne både livsgnisten og kjærligheten på litt sikt. Det er ikkje eit alternativ å gje opp for alternativet er mykje verre.
Kroppen har tatt ei pause og treng tida til hjelp. Ta ei pause du også og sjå på det som ein hvileskjær. Eit langt eit!
Lykke til og god bedring!!
Da er livet en dårlig bok. Jeg har ikke hatt noen gode kapitler siden jeg var rundt 5-6 år. Det er vel ca. 15 år siden nå. Jeg er så lei av å vente på noe godt som skal komme. Det skjer jo aldri. Det er ikke noe positivt å fokusere på.
Jeg er bare sliten av å ha det sånn hele tiden. Det er ikke menneskelig.
Men tusen takk likevel.
Kjenner at jeg blir litt stressa av å lese denne bloggposten, vil bare dra deg inntil meg og holde deg fast og si at du ikke skal ha det slik mer. Jeg skjønner fortvilelsen din, jeg skjønner at du har det vondt. Og jeg vet at du har hatt det slik lenge, altfor lenge!
Har du noen å snakke med utenfor blogguniverset?
Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg, at jeg kunne komme til deg og lage noe god mat til deg og gi deg det du trenger. Jeg skulle ønske jeg kunne løfte deg opp og vise deg lyset, for det finnes.
Men jeg vet ikke om jeg kan gjøre noe annet enn å gi deg en klem, over nett. Jeg vet jo ikke hvor i landet du befinner deg, engang. Vit iallfall at det er noen som bryr seg om deg og som vil at du skal ha det bra!
Ikke bekymre deg for meg, kjære deg :) Jeg blåser bare ut damp. Sliter litt, men det er jeg jo vant til. Skulle ønske jeg hadde en avknapp i nakken, men det har jeg jo ikke, så det er ikke mye å gjøre annet enn å bite tennene sammen. (Men fy faen så lei jeg er!)
Jeg trenger ikke å snakke. Trenger bare å få livet mitt tilbake. Eller få et nytt liv, – det jeg drømmer om. Jeg trenger mennesker som ikke er syke, men som passer til min (friske) personlighet. Jeg vil ha en gjeng “vanlige” mennesker, som ikke handler om M.E eller noen annen sykdom. Noen jeg kan sitte i en kjeller med og samtale om livets mysterier med. Filosofere over ting. Noen som forstår mitt politiske syn og som engasjerer seg på samme måte som meg. Noen som deler de samme interessene. Men ikke noe som er iscenesatt. Det er vel noe jeg har drømt om siden jeg var ganske liten. Liksom.. naturlig vennskap. Det er liksom ikke så store krav, er det vel? Jeg tror ikke det. Det er i allefall det jeg lengter etter.
Setter helt enormt stor pris på klemmen din. Tusen, tusen takk! <3
Skjønnar veldig godt kva du meiner med alt du ønskar deg L. Me er mange som har det som deg og ønsker å snakke om alt anna enn ME og kva me ikkje orkar.
Venner er det tynt med og det er ikkje enkelt å få nye frå der me sitter/ligger. Ein må starte med dei ein er i samme sko med, for å dei veit kva slags begrensningar kroppen setter.
Eg har lært å akseptere at på kort sikt kan me ikkje springe runt på fest, ta ein ridetur, stå på talarstol for ytre meiningan eller delta fysisk i div. org. Men me har evnen til å tenke og ordlegge oss verbalt på nett og i brev. Start der og få ut dine meiningar til dei som kan hjelpe deg å få det framført på ein talarstol.
Nesten alt i verden er til dels iscenesatt og serlig i poletikken. Ein god politiker forbreder seg godt, men det er ikkje alttid ein sjølv som framfører budskapet.
Eg har møtt ein person som eg trur du kan ha nytte av å prate/ skrive med.
Kan hende du har hørt om Torstein Lerhol og kansje sett dokumentaren om han ” Livet er herlig”. Han er eit forbilde for meg som eg strekker meg etter! Møtte han fyrste gong på Lillehammer våren 2007. Det var på landsmøtet til Senterpartiet og eg var der som tillhøyrar. Den gongen skjønte eg ikkje kva han gjorde på ein slik plass, men eg har fått så hatten passar etter det.
Har ikkje møtt nokon med slik evne til å leva uansett og som ser forbi dei begrensningan ein har. Han har levd livet meir enn dei fleste og motivert mange på sin veg.
Han sit nå som sentralstyremedlem i Senterundommen og studerar i Trondheim.
Send han ein mail slik at du kan få litt inspirasjon inn i ditt liv.Sikker på at han svarar.
Sjå mauglighetan, ta steget ut av isolasjon og ensomhet. Gjer du ikkje det vil du bare forfalle og det vill eg ikkje høre at du gjer.
Eg er kansje hard nå, men eg veit så veldig godt korleis negative tankar øydelegger alt for ein. Har sjølv vore der og er vell delevis der enda for å vera erlig.
Engasjer deg der du kan for me er ikkje hjernedøde fordi me har ME!!!!!
Din blogg og mine svar er vell eit bevis på det! Me kan meir enn å sitta i ein sofa eller ligge i ei seng.
Viss du føler for å diskutere politikk bare gje meg eit vink. Eg er over middels engasjert og har veldig lyst til å gjere det på eit vennskaplig nivå.
Har lest kommentaren din, men er sliten og klarer ikke helt å svare. Må hvile, men ville først si i fra om at jeg har lest alt sammen.
Den største forståelse!! Slapp av og kom til kreftene.
Me har ikkje hastverk veit du!
:)
Det var godt å lese svaret ditt i går, godt at frustrasjonen kom ut i et jafs!
Jeg skjønner godt hva du mener, drømmen om lange netter i samtale med interessante mennesker, forståelse og personlig utvikling, utfordringer akkurat så store at de inspirerer.. ja takk!
Jeg har selv gjort noen grep for å få pause fra ME-en. Det holder liksom å ha det om man ikke skal fokusere på det i tillegg. For meg fungerer ME-bloggen som en nødvendig utkanal når jeg trenger det og så liker jeg å skrive når noen sier at det betyr noe for dem. Liker også å bli flinkere til noe jeg mestrer (å skrive) og å ha kontakt med andre i samme situasjon som er det når jeg trenger det (sånn omtrent). Men jeg synes også det er deilig å legge ME-bloggen bort og heller fylle livet med det gode og gi ressursene mine næring til å utvikle seg og vokse!
Derfor leser jeg blogger skrevet av friske personer, folk med humor og folk med dypere tanker, slike som gir meg det jeg trenger for å være mest frisk. Og det hjelper meg masse. Kan det være en bra ting for deg også? Du trenger selvsagt ikke svare på dette, å svare på kommentarer kan være vanskelig og krevende.
Jeg tror iallfall det er sunt å holde seg sammen med dem som gir glede og avledning fra det tunge. Det finnes også forum der du kan samtale og diskutere. Livskvaliteten min har blitt mye bedre etter jeg “isolerte” me-en til melivetpaaslep og brukte resten av tiden på min friske blogg og i miljøer som ekskluderer ME-en.
Ny klem til deg, L!
Jeg har en slags frisk blogg også. Det er et bloggsamfunn der man blogger bilder (tekster, linker også, men for min del mest bilder) som man liker. Dermed leser jeg andres blogger også. Der finner jeg alle mine interesser, dype tanker og alt jeg savner.. bortsett fra menneskene selv. Internett virker ikke å være nok for meg lengre. Jeg blir sprø av å sitte her. Ingenting nytt skjer. Alt er bare “same old, same old.” Hadde jeg kunnet hatt en dør jeg kunne gå inn i, der alle menneskene “mine” er, så hadde nok saken vært annerledes.
Jeg kommer meg ikke bort fra ME’en. Den er for pågående til at det er mulig å skyve den vekk. Den er der hele tiden, og tinnitus og ryggsmerter er de to største påminnelsene. Jeg klarer ikke å distansere meg, uansett hva jeg gjør. Det er nesten som om jeg har en hund som konstant biter meg i leggen. Det er umulig å overse den.
Jeg fikk ikke ut all frustrasjonen i går, desverre. I dag har jeg bare gått rundt og sagt at “jeg er så lei ditt” og “jeg er så lei datt”. Jeg er sulten, men jeg tåler ikke noe særlig mat, og alt jeg har lyst på er usunt. Jeg er lei av mennesker som ikke skjønner at jeg er syk. Jeg er lei av “gode” (dårlige) råd. Jeg er lei av verden. Jeg er lei av politikk, av urettferdighet, av fattigdom, hungersnød. Jeg er lei av tv-programmer, av vinteren, av mørketiden, av skolesystemet, skrivefeil, mennesker som ikke vet at mellomrom skal være etter komma og ikke før, orddelingsfeil. Jeg er rett og slett drittlei av absolutt alt.
Jeg har ingen andre enn foreldrene mine, og de synes det er kjipt å måtte høre på alle mine politiske meninger (for det meste innenfor narkotikapolitikk). Det kan jeg jo forstå, selvfølgelig. Men det er der mesteparten av mine interesser ligger for tiden, og når man ikke har noe annet, så blir det til at man prater mye om de samme tingene.
Blæææ. Jeg er lei lei lei.
(Klarer forresten ikke å lese så mange blogger. Lange tekster fester seg ikke ordentlig, med mindre jeg har en leseperiode, – og da går det i bøker.)
Klemmer blir det aldri nok av. Klem!
Kan du bidra i en organisasjon som har samme holdninger som du har til narkotika, f.eks skrive i medlemsblader? I tilfelle vi jeg tro du kan levere når det passer deg og bidra som du ønsker. Det fører iallfall til noe. Kanskje også til å treffe folk?
Altså, jeg kjenner meg igjen i savnet etter venner, men samtidig er tiden min ganske kompakt og jeg får på en måte dekket det sosiale behovet og behovet for å bidra gjennom skjermen. Likevel, så krever den slags “samvær” at man selv roper ut behovet, for det er jo ingen som ser. Og dermed blir man sittende alene.
Kan du invitere noen på besøk? Det trenger ikke være lenge, bare det du orker?
Tror forresten at det er bedre å klage og skrike ut enn å fortrenge, iallfall for en periode. Vi skal iallfall forsøke å ikke sensurere oss når vi blogger.
Jeg vet ikke. Har tenkt på det, men har ikke lyst til å være med i en organisasjon. Jeg er heller ikke typen til å skrive, og kjenner meg selv godt nok til at jeg ser at det ikke kommer til å bli noe av.
Jeg har også skjønt at jeg har utviklet en eller annen form for sosial angst etter alle disse isolerte årene, så å invitere noen på besøk som jeg ikke kjenner er vanskelig, og alt stresset gjør meg bare verre. De jeg en gang kjente kjenner jeg ikke lenger.
Jeg skjønner at du bare vil godt, og det er kjempegode forslag du kommer med. Beklager de pessimistiske svarene. Jeg er oppgitt over meg selv og mangelen på samarbeidsvilje. Alt er liksom bare.. helt feil. Det er så vanskelig å finne en mening bak livet mitt, når alt har falt fra hverandre. Det er som et puslespill der ingen av bitene passer lengre.
Hadde nok ikke overlevd uten denne bloggen. Hvis jeg ikke får klagd fra meg, så er det ikke godt å si hva som hadde skjedd. Problemet er bare at selv om det hjelper å klage, så står jeg fortsatt på stedet hvil.
Jeg skjønner det. Jeg oppfatter deg ikke negativ til tankene mine, så ikke tenk på det. Det er jo lov å si at dette ikke passer for deg!
Jeg håper iallfall at du er åpen med dem foreldrene dine, slik at du ikke går alene dersom du får tanker av suicidal art.
Og så håper jeg du klarer å finne tilbake til noen tidligere vennskap eller nye bekjentskap som kan gi deg nytt håp og mer mening. Det er heldigvis mulig, men alt til sin tid.
Vi får vel bare håpe på det. Tusen takk for fine kommentarer!
;)
God natt!
Send meg en epost hvis du føler for det.
Natta. :)
E sku ønska e bodd nærmar så kunna e tatt me en liten tur te d hvis du hadd villa <3 Bare hei i døra, 10min eller time, du hadd bestemt :) Ser du skriv du bli stressa av besøk som du ikke kjenne så godt, men no vet e jo situasjonen din så hadd kanskje blitt litt enklar over tid ..:) Fysh, at d ska vær sånn avstand te alt.. Sku gått an å tatt superfly på 5 min akkurat der man villa ;)
Like ikke at du har d vondt..:( Men vit du kan snakk me me når du vill, om ka som helst <3 Håpe så inderlig du får bedre daga.. Stor klem <3
Åå, Marte <3 Du er så fantastisk, du. Stor klem til deg også!
<3
Jeg føler din smerte <3
Det går litt bedre nå om dagen. Det går mot vår, solen er her, jeg har klart å kjøre en liten biltur.
Skulle ønske jeg kunne ta bort din og alle andres smerte. Klem! <3