Jeg vet ikke. Av og til er det godt å skrive. Veldig godt.
(trenger en ny macbook. denne holder på å dø, tror jeg. den er i allefall gammel.)

Du djevel av en sykdom
du eie ikkje skam
æ brenn opp i et smerteinferno
æ har ikkje krefter
æ e lam

Å dem som sitt med makta
dem lokka øyan og e fri
det finnes vel viktigere ting her på jorda
men ikkje æ, æ får vente, vente lenge
æ har jo nok av tid.

Tidens tann e tørr som ørken
det finnes ikkje vann
til å slukke tørst
til å lindre
eller slå ut ei helvetes stor brann.

Æ skal bare vente
det e alt æ kan.

Har du denne boken, eller har du planer om å kjøpe den? Har du lest den allerede, kanskje? :)  

Finnes det virkelig en fremtid med muligheter? Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

(Husker dere dette innlegget? Kanskje det er noe i den sangen after all? :) :) :))

Dette er ikke meg. Jeg er ingen jævla vegg. Jeg er et hvetestrå som veiver i varm sommervind. Jeg er  en aktivist for det jeg tror på. Jeg er snill og god, og jeg er ikke ment for å sitte alene på et rom i flere år, mens jeg svinner hen i stillhet. Jeg skal jo være stolt og fri, og leve i frihet og av kjærlighet. Jeg skal danse på festivaler, og løpe i skogen, klatre i fjellet, bade i havet. Er det ikke det jeg skal?

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger beina har sviktet under meg de siste dagene, og jeg har falt i gulvet uten forvarsel. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har reist meg. Jeg kryper over gulvet, for av en eller annen grunn nekter jeg å legge meg ned for å dø blant hybelkaniner og kalde trekkfulle gufs fra vinduer. Hva nå det enn er som er min oppgave her i livet, stor eller liten, så er det ihvertfall ikke det. Jeg skal beholde litt verdighet til slutt. Selv om livet mitt ikke er verdig i det hele tatt.

Slipper jeg noensinne ut av dette fengselet?

Jeg og min personlighet trives godt i selskap med andre mennesker lik meg, der vi kan dele våre tanker om de store spørsmålene om verden, og de små konklusjonene om rare ting man ikke tenker så mye over ellers. Jeg liker meg her, i en sofa i godt selskap, med frie mennesker som vet at de er fanger av samfunnet, og som prøver å bryte seg litt mer løs for hver dag som går. Vi som grubler. Fargerike.

Men hvor ble jeg av? Alle disse spennende samtalene i sofaen i godt selskap, de fant ikke sted. De er bare en utopisk illusjon jeg har i hodet, der samtalen er monoton mellom meg selv og.. meg selv. Jeg tror at hjernen min har lurt meg alle disse årene hvor jeg har sittet for meg selv alene i natten, for å overleve nok en ensom og smertefull dag. I hodet mitt er det en gjeng ansiktsløse mennesker som holder temaet gående når det ikke er noen på utsiden som kan ytre ordene og svarene på det jeg snakker om. Det er merkelig med det. Sofadiskusjoner og konklusjoner er sånn som bare finnes på film og i skjønnlitterære romaner. Alt er frarøvet meg, og jeg får ikke være meg selv. Jeg er bare et døvstumt portrett på en støvete vegg.

Hm.. jeg vet ikke, jeg. Klokken er 05:13. Hele dagen er jeg i koma, vil bare sove fra jeg står opp og til langt på kveld. Så kvikner jeg til, og søvn blir bare tull og tøys.  Og det går mot en ny dag, ensformig og lang, lik den forrige. Håper bare denne sirkeldansen en dag tar slutt, slik at jeg kan danse fritt på egen hånd.  

Når en hund er gammel og syk, så får den medisiner for å gjøre livet bedre og lengre. Det får ikke jeg. Hva er jeg? En flue som blir most på nytt hver eneste dag? Er ikke mitt liv viktig? Det er vel kanskje ikke det. Vi skal jo alle dø til slutt, og i mellomtiden skal vi gå på skole og lære om algebra og brøk. Ikke at vi har noe særlig nytte av det, eller noe. Det er bare sånn det er. Og tiden går. Og livet står stille.

Jeg er så sliten.. kan bare håpe at det er noe i denne sangen, som jeg liker godt nå om dagen;